Just missed the train…

“eh… Hello, we were supposed to go icefishing with you today!”
“yes, Hello! This is Trond, Pathfinder in Høve Støtt, Geilo. You were supposed to?!”
“yes, I do not think we will make it in time. You see, we have lost the train from Oslo!”
TABBE!!!
En familie på 5 fra Norge/Luxemburg, en nederlandsk friluftsentusiast og Stifinneren i Høve Støtt hadde det kjempeflott på isen i dag! Med sol og skyfri himmel i Geilo nasjonalparklandsbye er det magisk å gå på is for første gang, eller ligge på et reinskinn med kjæresten. Vakre kulisser betydde mye for de over 12 år, mens han på 12 filosoferte litt over hvorfor trollet ikke hadde gått hjem igjen når det ble mørkt. Varm saft og gommokaku smaker suverent i solen på Ustedalsfjorden med pilkestikken i den andre hånden.
Og der var den igjen; ” you are lucky to live here. You know that?”
Trond, Stifinner

Sparkstøtting*(friksjon/motvind)=opplevelse

På mandag hadde sjefen snakket med en hyggelig dame på Birkelund camping i Hovet. Hun ville komme på sparksafari til Geilo nasjonalparklandsby med 5 venninner og søster fra Nederland. Og det Høver jo støtt så Stifinneren rigget seg til å møtte 5 særdeles blide damer på reiselivssenteret på Geilo. 5? 5+1=6? Nei da, 6-1=5! Campingplass-søstera hadde nemlig satt helsa på spill med ski på beina dagen før, og måtte melde pass for dagens eksotiske opplevelse.
Så der stod de da 5 flotte damer som mest av alt lurte på om de kom til overleve når vi hadde Ferdaråd før start. Og overlevde gjorde de til gangs. Ikke minst takket være de som strør på Geilo! De hadde gjort en kjempejobb! Det var praktisk talt umulig å finne en flekk på hele runden vår hvor sparken gled av seg selv. Vi dyttet og skubbet og bar, og gleden var stor de gangene sparkene gled lydløst av sted. For så igjen hakke seg vei gjennom grus og sand, mens vi som stod på antakelig hadde hatt utbytte av nyrebelte og tannbeskyttelse på den urytmiske ferden.
Si meg; var det ikke slik i vinterparadiset Geilo nasjonalparklandsby, og (en av) Norges sparkhovedstad(er), at halve fortauet skulle kunne nyttes av miljøvennlige borgere og økosertifiserte bedrifter? Evt. også av dansker og engelskmenn stakende på vei mellom skiheiser, elller lykkelige barn trukket på rattkjelke av lutryggede foreldre?
Men humøret til turfølget vårt gikk ikke i rykk og napp! De koste seg på tur, spurte og grov, noen ganger mer enn en Stifinner kunne svare. Og gledet seg stort over hverandres feilskjær. Riktig så hyggelig, og veldig trygt var det. Til sommeren kommer de igjen for å gå tur i Fjellrevens rike med Stifinneren i Høve Støtt Hallingdal.
Trond, Stifinner

Mitt fyrste reiselivsdikt

Å reise rundt i både bygd og i dal,
det gjer meg glad og langt i frå gal.
Ei tru på seg sjølv som oftast ein har,
sjøv om ein oppfattes både unik og rar.

Opplevelser står i både kø og på rad,
men, ko va`re no naboen egentleg sa?
At han skulle te med det samme som eg?
Eller sa`n det var eg som var treg?

Sterkast blir ein jo som oftast i lag,
par-vis i hop, eller som på eit lag.
Spenn fast, ta tak og bli enig om vegen
so ska`ru sjå du klara` bevege`n…

Landsbyskalden

Mitt fyrste reiselivsdikt

Vinterfugl i sommerland

Ein viktig og stor del av arbeidet vårt i Høve Støtt, er å reise rundt i landet og fortelja om vår historie. Korleis har me tenkt? Kva har me gjort? Kvifor har Høve Støtt vørte det Høve Støtt har vørte? Kva verktøy har me brukt? Vår haldning til desse spørsmåla, er at all kunnskapen vår blir meir verdt, ved å dele den. Ove Gjesdal lære meg «at kunnskapen er til for deles». Og eg støtter han fullt ut. Kunnskapen vår er ingenting verdt før den er delt med andre.

Denne gongen gjekk turen til Bergen og Norsk Sjømatsenter. Eit senter som i over 10 har jobbe opp kunnskapen om norsk sjømat hjå fagfolk og hjå menigmann. Grunnen til at eg var der, var Opplevelsesøkonomi og menyspråk. Kva er viktig og riktig menyspråk? Det vart gode diskusjoner og mykje prat om identitet. Språk er identitet, men også motsatt. For kva er det værste med å skille seg ut og være unik? At ein får oppmerksomhet? Og om ein i tillegg er god på å skille seg ut? Kva skjer då?

I vår bransje er det eit være eller ikkje-være, dette å skille seg ut i frå mengden. Høgt utdanna kan kalle det kva dei vil, eg kaller det å være unik i kraft av seg sjølv og sine ideer. Eg meiner det er avgjerande at alt som skjer i det opplevelsesrommet er autensielt. At alt bygger og forsterke den historien du vil fortelje og den identiteten du vil bygge.

Høve Støtt er av mange blitt beskrivi som ein juvel i reiselivsnorge. Sjølv føler eg meg litt som ein vinterfugl i sommerland, når eg er i Bergen. Det er ein god følelse.

Pål
Landsbyskald, Høve Støtt Hallingdal

3 menn og en øks…

3 menn møttes i dag i fint vintervær med litt blest på Geilo beach.
3 menn håndhilser, snakker om været og den gamle danske filmen “Min søsters Børn i sneen”. Som den ene riktignok ikke har sett enda…
3 menn spenner på seg truger og ispigger, og tar med seg øks, bor, pilkestikker, reinskinn, annet isfiskeutstyr og noen sekker og bagger.
3 menn trasker ut på isen mot fiskeplassen, en røyk blir tent, en sier noe om det fine lyset.
3 menn setter fra seg utstyret. 1 mann sittende på et reinskinn, begynner å lage hull i isen. 1 mann står et stykke unna, går litt nærmere, gir noen kommentarer, flytter seg litt til høyre og så til venstre. Stifinneren i Høve Støtt har for lenge siden skjønt sin rolle i det hele og setter seg på et reinskinn i god avstand til de to. Mannen som laget hullet begynner å fiske, og den andre kommer stadig nærmere, fra stadig nye vinkler. På et tidspunkt er faktisk perspektivet til mannen, det samme som fiskens!
Den første mannen fisker, han prater med den andre og smiler. Før de begge retter seg opp og sier på klingende dansk ” mange tak, da tenker jeg s’gu vi haver det!”
3 fornøyde menn på truger vandrer tilbake over isen.
Sånn var det å være på isfiske med et dansk tv-produksjonsteam. Ikke så hardt arbeid, men artig var det lell.
Så får vi se da, om det blir dansk reality fra Geilo neste vinter!?
Trond, Stifinner

Høve Støtt!

Noen uker er mer innholdsrik enn andre.
Søndag, 4 siders oppslag i Dagbladet, og isfiske, trugetur og hundekjøring med Bergensgjeng.
Tirsdag, trugetur i stiv kuling med 8 engelskmenn og 2 ryper.
Onsdag, avreise hjemmefra kl. 03.30 og tur til Storslett Nasjonalpaksenter i nord-Troms for å ha oppfølging med gjengen fra Bærekraftkurset for noen uker siden. Og her er det driv! 2 bedrifter er godkjent, eller så godt som godkjent som Miljøfyrtårn! Og alle de 4 bedriftene jeg hadde møte med i dag satser for fullt mot Norsk Økoturisme-sertifisering! Det er artig. Og jeg ønsker lykke til med mer Bærekraftig drift og med å lage gode opplevelser for publikum i Reisa kommune!
Torsdag? Da er det isfiske med dansk filmteam og leik sammen med fyringsvakten. Høve Støtt!
Trond, Stifinner

Ryper i 16 m/sekund!

“This truly has been…”
“sorry?!”
“I said, this truly…”
“Sorry, what?!”

Det blåser 16 m/sek. I følge yr. På Vestlia hotel står 2 engelske familier og venter på Stifinneren i Høve Støtt. På forhånd har reiselederen deres fra Neilson ringt Stifinneren for å sjekke om det virkelig, blir noe av i dag? Selvfølgelig blir det det, så lenge publikummerne har lyst og tenker på det som et eventyr, en opplevelse!
På Vestlia har vi Ferdaråd og Stifinneren forsikrer seg om at dette er noe alle har lyst til å prøve. Det er viktig for Høve Støtt at opplevelser skal være positiv, gjerne utfordrende, men positiv! Alle har lyst, og ingen skal på do, så vi går ut døren og legger tyngden mot vinden for å komme fram til trugene og utgangspunktet. Vel fremme og godt utrustet med truger, staver og hodelykter blir vi enige om å ikke gjøre turen for lang i dag. Stifinneren forteller kort(!) om Geilo nasjonalparklandsby og området vi befinner oss i før vi setter nesen mot vinden igjen. Men så sørgelig! Været blir for tøft for de to yngste, og de velger å ta med seg en far og snu. Men de skal ha for å prøve, der de blåste over ende i kastene. Vi andre fortsatte inn i skumringen og fikk ganske snart øye på to kritthvite ryper i bjørkekrattet. “No, not ginniepig!” og dermed var turen i gang, med høye kneløft, ryper, masse harespor, Hallingskarvet nasjonalpark, revefar, Skarvegubben, fjellrev og vikinger. Inne i skogen var det rettelig trivelig og lite vind, så det ble anledning til et lite stopp med gommokaku og varm saft. Etter hvert tuslet vi ned igjen til utgangspunktet og fikk av trugene.
Omsider fikk jeg også tak i fars ord; “This truly – has been a very nice experience, I actually came to enjoy the blizzard!”
Og jenta på 10 år, med snøen piskende i ansiktet, kvitterer med “This was fun!”
Trond, Stifinner

De’ e’ ikkje stress å gå på trugar!

Søndag morgen møtte jeg 5 kvikke ungdommer og lederene deres i resepsjonen på Bardøla hotel. De kunne se frem til en begivenhetsrik dag i Geilo nasjonalparklandsby, med aktiviteter de aldri før hadde vært borti. Et lite ferdaråd fikk på plass litt forventninger og Stifinneren i Høve Støtt fikk sjekket utstyr og forventninger hos ungdommen. De 8 håpefulle (ungdommer + ledere) tok taxi til Geilo beach, hvor jeg møtte dem igjen med truger, reinskinn og fiskeutstyr. Her fordelte vi utstyret mellom oss og fikk på oss trugene før vi Labbet ut på isen.
Og det var da replikken falt; “det her blir stress!” men vi kom oss greit ut på isen, fikk boret hull og tredd på maggot. Det var en litt ymse opplevelse for enkelte, og en av lederene opplevde nok betydelig personlig vekst på det minuttet det tok å få på 4 maggot. Mens gjengen fisket informerte Stifinneren og Hallingskarvet nasjonalpark og andre relevante og mindre relevante fakta om Hol nasjonalparkkommune og Geilo nasjonalparklandsby. Men det var i overkant friskt ute på isen der, spesielt for en gjeng kuuule ungdommer fra byen. Så når Stifinneren så at stemningen var på hell pakket vi isfiskeutstyret sammen og la ut på neste etappe. Med truger på beina gikk vi André og hundene i møte. Og mens de tok av trugene måtte jeg jo spørre om det var stress? Men, nei! Det vakkje stress å gå med trugar, det var stress å gå! Ja, da så!
Andre og hundene tok med seg 8 glade mennesker i stedene til hundekjørercampen til formiddagsmat. Stifinneren returnerte til hullene og utstyret, for å bære det tilbake til bilen, for så å møte gjengen i campen. Der kunne Mari fortelle at rå burgere nok smaker godt som bålmat, men er litt vanskelig å håndtere på et villmarkskjøkken, men alle ble da gode og mette! Og gode og mette fikk alle prøve seg på en litt lengre tur med hunder, med litt mer vind i lua!
Litt kalde og veldig fornøyde drog bergenserene med taxi til stasjonen og hjem med gode varme NSB.
Hæ? Fisk? Hva mener du?
Trond, Stifinner

På tur med riks’n!

Vi måtte liksom sette stemningen tenkte jeg. Så jeg inviterte på formiddagsmat på Norsk Fjellmatsenter. Og de sviktet ikke! Med hjortepate og rørte tyttebær til forrett, og småmat med lefsekling til hovedrett var i grunnen stemningen satt. For Hvem? To byfolk som gjerne ville ha en anderledes vinteropplevelse på Geilo, og som hadde hørt om økoturismebedriften Høve Støtt i Geilo nasjonalparklandsby, som vant Skaperkrafts reiselivspris 2011. (Joda, de hadde hørt alt!)
Med på lunsjen var også Landsbyskalden vår, som kunne berette om Høve Støtt sin historie, i tillegg til å lære opp byfolk i dialekt.
Og med det var vel i grunnen stemningen satt, og vi kunne slå oss sammen med to trivelige familier som skulle være med oss på Trugetur. Ferdaråd ble avholdt på Reiselivssenteret på Geilo. Litt om rekkefølgen på ting, litt om hva Stifinneren hadde i sekken, og litt om hva en kunnne forvente seg underveis.
I Høve Støtt bruker vi enten sparkstøtting eller beina når vi skal forflytte på Geilo, så også i dag. Barna satt på med foreldrene, byfolka delte en spark og Stifinneren måtte klare seg sjøl. Så sammen sparket vi forbi Geilojordet og Geilo Kulturkirke, til Geilolia hvor trugene var plassert i en aluminiums-(skatte)kiste der vi skulle (s)parkere. Alt mens befolket tilsynelatende var opptatt med sitt.
Før vi begynte å gå snakket vi litt om hvilke dyr som var i skogen, og hva vi kunne se. Der er både hare,rev og gaupe, men byfolka pustet lettet ut når et av barna kunne berolige dem med at Bjørnen sover på denne tida. Etter at alle var utstyrt med hodelykter, truger og staver-. Og husk nå på at minstemann er 4 1/2 år! Labber vi ut i løssnøen og skumringen. Hallingskarvet nasjonalpark er farget i blått, stjernene blinker fra klar himmel, vinteren er mild og god, og 9 glade turgåere ser på dyrespor, spiser gommokaku med varm saft, snakker om dyr med lure triks, pil-og-bueskyting, og budeier som kunne trollbinde, mens bydama noterer og byfanten fotograferer (!) Harebæsj fant vi også, men det var ingen som ville ha den med hjem… Akkurat når vi hadde vært ute lenge nok og gått langt nok, kom vi heldigvis fram til (s)parkeringsplassen igjen, men denne gangen ble det taxi tilbake til Reiselivssenteret, små føtter får da nok de og!
Og du, skulle du gjerne ha sett bildene til byfanten? Sjekk Dagbladet på søndag!
Trond, Stifinner

Kurs i Bærekraft i Sørkjosen, eller fy dæven før ein flytur!

Landet vårt er veldig langt, ufattelig vakkert, og skjuler mange skatter. Og for deg som tror du har vært nordpå hvis du passerer Olavstorget i Trondheim, tro om igjen. Storslett nasjonalpark ligger i Nordreisa i Nord-Troms, en kommune ikke ulik vår egen i størrelsesforhold, med vakker natur og en helt sinnsykt flott innflyging! Bare flyturen med Widerøe fra Tromsø, gjennom Lyngsalpene, og ned til Sørkjosen var verd turen fra Geilo. Den må du få med deg en gang!
Og her var altså Landsbyskalden og Stifinneren fra Høve Støtt Hallingdal AS fra onsdag til torsdag denne uka og holdt kurs i Bærekrafig Reiseliv. 16 flotte mennesker representerte 12 bedrifter som ønsker drive bærekraftig, var stolt av lokalsamfunnet og ønsket å formidle dette til alle som ville høre på. Nord-Troms er et fylke med rik historie, flott natur og levende kultur. Blandt annet representert ved Kronegården som blandt annet driver med Dodji (samisk håndverk), lokalt håndverk og formidling av historien om de tre stammene. Møte mellom Kvenene, samene og nordmennene er nemlig en stor og viktig del av denne delen av landets historie.
I to dager lirte vi av oss så mye som vi kunne om bærekraft, sertifiseringsordninger og reiseliv i Norge, ispedd innspill fra publikum og en liten dose arbeid med egen bedrift for den enkelte. En bra gjeng, som delvis hadde vært på noen trappetrinn før i regi av Innovasjon Norge ga både hverandre og oss Hallinger litt av hvert å tenke på.
Et tema som stadig gikk igjen var at det var vanskelig å uttrykke stolthet over eget håndverk, enten det dreier seg om opplevelsesproduksjon eller produksjon av nydelige skinnhuer. Spør du meg, så har hele gjengen fra kurset på Sørkjosen mye å være stolt av!
Og om en stund kan dere være stolt av miljøsertifiseringen deres og!
Trond, Stifinner